"Åndsforskeren"s livsstil.

Egoistisk/umoralsk tiltrekningskraft: Man kan bare få ting enklest mulig med rent moralske hensikter. Jobben blir å endre trekkraften fra umoralske (egoistiske) hensikter, om det er noen, i ønsket, til bare moralske - "hva skal jeg med det jeg ønsker meg?" og "ble ønsket helt forandret?" (at umoralske/egoistiske elementer i det ble silt ut sånn at bare den helt moralske kjernen sto igjen).

Ifølge Martinus kosmologi: Utøver man umoralsk kraft på de ønskete tingene, innebærer det at de utøver motstand (åndelig sådan.) ettersom de føler smerte, finner det underminerende osv. .

Dette omhandler den daglige "(prinsippielt-) egoistiske" omgangen med tilværelsen. Det som faller utenfor dette er karmaloven sett alene for seg selv, hvis vi ser det i et helhetlig Martinus kosmologisk moralsk perspektiv.

Markus Gyltnes, 2009, 2010.

Om åndelige lover for årsak og virkning (årsak-virkning).

Jeg vil her ta utgangspunkt i moral når jeg forteller noe om de åndelige lovene for årsak og virkning ("verdensaltets lover", fra Martinus verker og Martinus kosmologi generelt).

Når man utøver nedbrytende kraft (for "de andre") på sine åndelige "omgivelser" som alltid består av levende individer (den åndelige verden gjør det, medregnet fysisk inkarnerte individer som også egentlig gjør det (begge utsagn, om det åndelige og det fysiske, stemmer ifølge Martinus kosmologi), vil disse individene, som føler nedbrytende kraft på sin åndelige struktur eller bevissthet og med dette smerte, forsøke å unngå denne nedbrytende kraften og altså også smertene som, ifølge Martinus kosmologi (smertene), alltid motarbeides eller forsøkes unngått. Dette stemmer med Martinus kosmologi slik jeg forstår det (Martinus verker og andre av Martinus utsagn) og eksempler på nedbrytende kraft og unngåelse eller overvinnelse, fra Martinus kosmologi, er; sinne og hat, og (unngåelse eller overvinnelse) overvinnelse av psykiske eller åndelige krefter, og "flukt" (å flytte seg, heller enn å overvinne de nedbrytende kreftene med en kraft større enn de gjeldende) i den grad det kan sies å kunne gjøres på det åndelige plan ("å flykte"), sammenliknet med det fysiske. Ogå dette (siste) i overensstemmelse med Martinus kosmologi.

Markus Gyltnes, 2010.

Om åndelige lover for årsak og virkning (årsak-virkning).

Jeg vil her ta utgangspunkt i moral når jeg forteller noe om de åndelige lovene for årsak og virkning ("verdensaltets lover", fra Martinus verker og Martinus kosmologi generelt) - hvordan de er ifølge min forståelse av Martinus kosmologi.

Når man utøver nedbrytende kraft (for "de andre") på sine åndelige "omgivelser" som alltid består av levende individer (den åndelige verden gjør det, medregnet fysisk inkarnerte individer som også egentlig gjør det (begge utsagn, om det åndelige og det fysiske, stemmer ifølge Martinus kosmologi), vil disse individene, som føler nedbrytende kraft på sin åndelige struktur eller bevissthet og med dette smerte, forsøke å unngå denne nedbrytende kraften og altså også smertene som, ifølge Martinus kosmologi (smertene), alltid motarbeides eller forsøkes unngått. Dette stemmer med Martinus kosmologi slik jeg forstår det (Martinus verker og andre av Martinus utsagn) og eksempler på nedbrytende kraft og unngåelse eller overvinnelse, fra Martinus kosmologi, er; sinne og hat, og (unngåelse eller overvinnelse) overvinnelse av psykiske eller åndelige krefter, og "flukt" (å flytte seg, heller enn å overvinne de nedbrytende kreftene med en kraft større enn de gjeldende) i den grad det kan sies å kunne gjøres på det åndelige plan ("å flykte"), sammenliknet med det fysiske. Ogå dette (siste) i overensstemmelse med Martinus kosmologi.

Oppsummering; mer enkelt og håndfast sagt, en person (som er et levende individ ifølge Martinus kosmologi) som utsettes for nedbrytende kraft og dermed smerte vil enten forsøke å overvinne denne med makt eller unngå den ved å "flytte seg" for den, billedlig tenkt; til et annet "sted". Og til slutt; dette stemmer som sagt med Martinus kosmologi, slik jeg har skjønt den (Martinus kosmologien).

Markus Gyltnes, 2010.

"Åndsforskeren"s livsstil.

Dette er et stykke som forteller om hvordan verden eller verdensaltet (et ord for hele "universet" hentet fra Martinus kosmologi) motsetter seg, eller setter seg mot, umoralsk eller "brutal" bruk av åndelig, eller psykisk (som det er ifølge Martinus kosmologi), ønskekraft og dermed makt, hvilket åndelig eller psykisk ønskekraft er (makt, hvilket vi her antar som selvfølgelig og som jeg her heller ikke kommer til å gå nærmere inn på) og som jeg her har valgt å bruke ordet hensikter på, på ønskete ting (bruk av åndelig eller psykisk ønskekraft, eller makt, på ting). Med ønskete ting mener jeg i stykket, alt hva man kan ønske seg, alt fra ting i form av (for eksempel håndgripelige) fysiske objekter til mer abstrakte eller mindre håndgripelige ting som for eksempel mellommenneskelige forhold som vennskap, endrede (for eksempel vennskaps) forhold, osv. i det uendelige eller tilnærmet uendelige innenfor hva som eksisterer av det jeg her kaller ting. Til slutt før vi begynner, det jeg sier her og i stykket, er hentet fra min forståelse av Martinus kosmologi, og er forhåpentligvis også i overensstemmelse med den (Martinus kosmologien).

"Åndsforskeren"s livsstil.

Egoistisk/umoralsk tiltrekningskraft: Man kan bare få ting enklest mulig med rent moralske hensikter. Jobben blir å endre trekkraften fra umoralske (egoistiske) hensikter, om det er noen, i ønsket, til bare moralske - "hva skal jeg med det jeg ønsker meg?" og "ble ønsket helt forandret?" (at umoralske/egoistiske elementer i det ble silt ut sånn at bare den helt moralske kjernen sto igjen).

Ifølge Martinus kosmologi: Utøver man umoralsk kraft på de ønskete tingene, innebærer det at de utøver motstand (åndelig sådan.) ettersom de føler smerte, finner det underminerende osv. .

Dette omhandler den daglige "(prinsippielt-) egoistiske" omgangen med tilværelsen. Det som faller utenfor dette er karmaloven sett alene for seg selv, hvis vi ser det i et helhetlig Martinus kosmologisk moralsk perspektiv.

Markus Gyltnes, 2009, 2010.

Om åndelige lover for årsak og virkning (årsak-virkning) - del 2.

Jeg vil her ta utgangspunkt i moral når jeg her fortsetter å fortelle om (dette er en fortsettelse på "Om åndelige lover for årsak og virkning (årsak-virkning).") de åndelige lovene for årsak og virkning ("verdensaltets lover", fra Martinus verker og Martinus kosmologi generelt) - hvordan de er ifølge min forståelse av Martinus kosmologi.

Det generelle problemet til en som lever "et liv i smerte" - i større eller mindre grad - er at vedkommende blir utsatt for nedbrytende kraft for fundamenter for "et liv i behag". Karma loven er et eksempel på en slik nedbrytende kraft, og jeg vil vise til Martinus kosmologi med hensyn til hvordan karma loven virker.

Jeg vil her ta for meg den åndelige delen av ""direkte" årsak-virkning" (se artikkelen/teksten "Moralsk teori.", avsnittet ""Hva er moralsk?"", for betydningen av begrepet jeg bruker - ""direkte" årsak-virkning". Jeg minner her også om at karma loven ikke er inkludert i ""direkte" årsak-virkning" og at ""direkte" årsak-virkning" er den resterende makt som kan fungere som en som den ovennevnte kraft (nedbrytende kraft for fundamenter for "et liv i behag")). Når man utøver nedbrytende kraft for fundamenter for andres "liv i mer eller mindre behag" (vi snakker her åndelig) vil de andre i samme grad som de ikke kan tilgi gjennomføre gjengjeldelse av samme nedbrytende art, rettet mot opphavet til den nedbrytende kraften, altså "meg". Jeg vil også ta med at åndelige lover tilsier at gjengjeldelse av samme nedbrytende art fra de andre ikke kan unnslippes, selv om kraften skulle gå via flere ledd og dermed være tidsmessig forsinket. Sistnevnte kraft kan ikke unnslippes med mindre man er beskyttet av karma loven (se Martinus kosmologi).

Markus Gyltnes, 2011.