Søren Olsen : Følsom logikk

Bogen kan købes ved henvendelse til forfatteren Søren Olsen på mail o.soren @ yahoo.dk eller hos Kosmologisk information
Som det fremgår af titlen – Følsom logikk – er bogen udgivet på norsk og er derfor også nem at læse for danskere. Det er bogens sigte, at give en indføring i Martinus kosmologi for mennesker, der er præget af et naturvidenskabeligt livssyn.
Naturvidenskaben har betydet umådeligt meget for vores udvikling, men noget væsentligt mangler i forståelsen af selve livet. Noget væsentligt som naturforskeren synes at være blind for, eller måske med rette kan fastholde ligger uden for naturvidenskabens forskningsområde. Men hvad nu hvis dette væsentlige vitterligt er en del af ”naturen” og virkeligheden? Hvad nu hvis det manglende er nøglen til, at ikke bare naturvidenskabens viden men også livet selv giver mening ? Svaret på spørgsmålene: hvorfra, hvorhen og hvorfor!
Læs her hele indledningen til bogen. Bogen har derudover 3 hovedafsnit: “Hvad er liv?”, “Den nødvendige konsekvens” samt “Den åndelige virkelighed”

Innledning til følsom Logikk

Mahatma Gandhi ble en gang spurt om hva han mente om den vestlige sivilisasjon. Han svarte: “Det ville være en god idé!”

Vi vet godt at mennesker fra de vestlige land, samt indere, russere, kinesere, afrikanere og sydamerikanere – alle folkeslag – ikke er så siviliserte som vi kunne ønske. Derfor er sosiale sammenbrudd, krig og kriser, lidelse og elendighet, noe helt vanlig på denne planeten.
Sivilisering og humanisme henger sammen og er en felles betegnelse for flere av de fredelige menneskelige egenskapene som hjelpsomhet, toleranse, åpenhet, selvbeherskelse, altruisme, ærlighet, nestekjærlighet osv.

Alle mennesker har humane egenskaper i større eller mindre omfang. Du kan finne litt humanisme bak fasaden på selv den hardeste negl, og du kan tilsvarende finne litt primitivitet hos et såkalt dannet menneske. Det kan være små flyktige følelser, stemninger og tanker, som ærlig talt ikke vil medmennesket det beste. Litt konkurransementalitet, intoleranse, begjær, sjalusi og kanskje hovmod, på en eller annen måte.

Vi mennesker har to sinnelag. Det ene er vi stolte av, og viser det gjerne frem. Det andre lever litt i det skjulte. Ingen bryr seg om å være i hus med det. Det er ikke verdsatt av andre. De fleste forsøker å gi det så lite plass som mulig. Vi er forbausende enige om hvilke psykiske egenskaper som er usiviliserte (dyriske), og hvilke som er siviliserte (menneskelige).

 

Witthius

 

Det jordiske menneskes to sind

 

 

Hvorfor er vi i hovedtrekk enige om at egenskapene til høyre på tegningen er menneskelige og positive, mens de til venstre er primitive og negative?

Hvis vi ser på egenskapene til venstre (de negative), har de det fellestrekket at de er konfliktskapende. Her er det bare plass til meg og den nærmeste familie/klan/nasjon.

Egenskapene på høyre side er til gjengjeld av en art som umulig kan komme i konflikt med noen. Her er det plass til alle.

Negative eller positive egenskaper – vi er tydeligvis ikke nøytrale på dette området. Vi velger side. Selv om vi kanskje har litt av alle de negative egenskapene, så undertrykker vi dem som best vi kan. Hvorfor? Det beste svaret jeg kan finne, er at vi alle har ubehagelige erfaringer fra å anvende de såkalte negative egenskapene.

Når sinne betraktes som negativt, må det være fordi vi har erfart hvor ubehagelig det kan være når noen bruker sinne mot oss. Sinne er et våpen! Vi har åpenbart en følelse- eller lidelseserfaring som får oss til å holde vårt sinne tilbake. Ofte holder våre erfaringer oss tilbake fra å la sinnet gå utover andre.
Men det ubehagelige er at vi fortsatt blir sinte inni oss. Sinnet romsterer innendørs i vår psyke. Det ødelegger det gode humøret, og tapper oss for energi. Sinne er motsetningen til det vi opplever som en god stemning i psyken – lykke. Sinne er faktisk noe vi kaller en dårlig stemning – derfor noe negativt.

På bakgrunn av felles erfaringer, kan verden deles opp i negativt og positivt, ondt og godt. Det som gjør vondt og det som gjør godt.
Hvor flinke vi er til å holde de negative egenskapene nede, og fremme de positive, avhenger av våre evner/erfaringer på følelsenes område.
Vår mentale splittelse smitter over på verden – hele det sosiale vesen. Vi rommer krigens, så vel som fredens mulighet i oss.
Et splittet menneske inneholder den svakheten at når han treffer på en sur kverulant, er det nesten umulig å unngå å bli smittet. Kverulanten drar i mine negative egenskaper. Jeg må bruke en hel del energi for å dempe min primitivitet. Selv når jeg synes jeg har gjort det bra, har det gått litt ut over humøret. Hvis jeg hadde maktet oppgaven, ville jeg gått fra kverulanten like glad som da jeg møtte ham. Kanskje hadde jeg til og med sendt ham en kjærlig tanke, for om mulig å mildne hans plagede sinn.
Faktisk har de fleste som mål å være gode! Til tross for vår splittelse, bør vi glede oss over at mennesker normalt både er hyggelige, hjelpsomme og omgjengelige – selv om livet langt fra alltid er lett.

Tilværelsen vil kanskje noe med oss? Hver enkelt av oss har en mengde erfaringer, som på en rekke områder gjør oss enige om hva som er ondt og hva som er godt. Vi forsøker, det beste vi formår, å hemme det onde og fremme det gode.

Det Gamle Testamentet forteller om utdrivelsen fra paradisets have på grunn av en fristelse vi ikke kunne motstå. Slangen lokket oss til å smake på frukten fra kunnskapens tre, for å bli som Gud og kjenne forskjell på godt og ondt.
I uminnelige tider har vi gumlet på frukten fra dette kunnskapstreet. Tidligere har vi neppe hatt en så klar formening om hva som er godt og ondt, selv om vi vet at vi fortsatt har meget å lære.
Kan man forestille seg at “naturen”, lovbundet og forutsigbar, omskaper dyret til menneske gjennom evolusjonen – og at hovedtemaet i denne utviklingen er at følelse og intelligens vokser på bekostning av instinktstyrt kampånd? Vi lærer å skjelne godt fra ondt.
Kanskje er de humane egenskapene under fullstendig og regelbundet utvikling, på bekostning av de såkalte dyriske egenskapene. Det skjer gjennom en erfaringsdannelse som viser oss at det onde er lidelsesfylt, og derfor ikke ønskelig.

Slike tanker gir først en dypere mening når de settes inn i en ny stor selvforståelsens rammer. Denne bokens mål er å bygge bro fra et naturvitenskapelig, til et åndsvitenskapelig livssyn.
Boken er innføring i en åndsvitenskapelig tenkning, slik den er representert av den danske forfatteren Martinus (1890-1981). Hans hovedverk er på Ca. 3000 sider, fordelt på 7 bind og heter “Livets Bog”.
Martinus kan “se” bak tilværelsens overflate på en slik måte at det må tas alvorlig at tilværelsen og utviklingen neppe er tilfeldig. Han gjør det vitenskapelig sannsynlig at verdensreligionene forteller om det sentrale i vår utvikling. Dette er ikke noe han ønsker at vi skal tro. Martinus ønsker absolutt ikke å grunnlegge en ny trosretning, han har uttrykkelig ønsket, at det aldri dannes forening eller medlemskap omkring hans verk. Han skriver til selvstendige tenkende og oppriktig søkende mennesker som tumler med spørsmål som; hva er livets mening? Han innleder på denne måten:

“Ethvert levende væsen, der kommer til verden, ligegyldigt hvad enten det hører ind under det væsenssamfund, vi kalder “Den jordiske Menneskehed”, eller det hører ind under de former for liv, der ytrer sig gennem det,vi er vant til at opfatte som “dyr”, “planter” og “mineraler”, er alle uden undtagelse genstand for livets oplevelse.”

Med dette fokuseres det på noe som naturvitenskapen først nå er begynt å interessere seg for – opplevelse.
Noen vil kanskje si at det må da være en trivialitet å gjøre oss oppmerksom på at vi opplever. Omvendt kan vi nok bli enige om at evnen til å oppleve er en forutsetning for å kunne snakke om en tilværelse, altså det å være til. Tenk bare på om man skulle eksistere et sted hvor det absolutt ikke er noe å oppleve. Hvor man ikke engang opplever, at man ikke opplever!
Enhver vitenskapelig fundert beretning om livet, tilværelsen og utviklingen, må nødvendigvis ta utgangspunkt i det helt sentrale faktum at vi opplever.
Planter og mineraler er også gjenstand for livets opplevelse. Dette vil mange stille seg skeptiske til. Sett fra en fysisk synsvinkel, kan det ikke være stort en plante kan oppleve. Mineraler oppfattes ikke som liv, så å snakke om opplevelse i forbindelse med mineraler, vil de fleste bedømme som sludder.

Når Martinus helt fra begynnelsen, fremlegger dette for leseren, er det ikke fordi vi skal tro på det han sier. Han gjør en innledende konstatering, som senere blir analytisk underbygd. åndsvitenskapen sprenger vår snevre oppfatning av fysiske grenser. Ikke noe avgjørende i tilværelsen kan forklares bare med fysikk og kjemi. Tilværelsen er så uendelig mye større enn naturvitenskapens fysisk trange ramme.
Ikke desto mindre spiller naturvitenskap, og vitenskap i det hele tatt, en meget vesentlig rolle i vår utvikling. Her spises frukten fra kunnskapens tre på en systematisk måte. Vitenskapen lærer oss å tenke konsekvent logisk. Det gir gode forutsetninger for å forstå den åndelige vitenskapen.
For å kunne konstruere raffinerte maskiner og elektronikk, er det nødvendig å tenke logisk, men logikk er like nødvendig på psykiske, menneskelige, sosiale, politiske, etiske, filosofiske og religiøse områder. Det er tross alt disse områdene som får et samfunn til å fungere.
I vitenskapens verden godkjennes ideélt sett bare det som kan bevises. I verden utenfor vitenskapens område, skal det derimot være plass til alle. Her trives motsetninger og kompromisser. I samfunnet råder ofte alt annet enn logikk, her kan det oppleves de verste lidelser, krig, sult, tortur, forfølgelse, ressursmisbruk, og ufattelig grådighet og primitivitet. Dette kan i beste fall oppleves på litt avstand via TV og radio.
Heldigvis kan vi også oppleve steder med bevart natur og gode sosiale systemer. Vi vet at samværet kan trives på rimelige betingelser som gir håp om en fremtid. Vi vet også at mengden av mennesker, ulikheten, egoismen, uvitenheten, makeligheten og makten, gir dårlige vilkår for håpet.

Det følsomme tenkende mennesket står overfor en enorm mental utfordring – hvordan finne mening i en så motsetningsfylt verden? Uten synbar mening kveles livsgnisten, med mindre man tar konsekvensen av sin vitenskapelige oppfatning, og sier til seg selv; “det er utviklingens vilkår at den som er best tilpasset vil overleve hvorfor skulle det ikke være meg?” å overleve, om nødvendig på bekostning av andre, er vel, når det kommer til stykket, et naturtalent hos de fleste. Likevel synes dette naturtalentet å være degenererende hos mange. Det følsomme tenkende mennesket opplever å ha vanskelig for å øke sin grådighet.
Det er en indre faktor hos de fleste, som i større eller mindre grad, setter grensen for hva vi synes vi kan leve med, når det gjelder følelse og samvittighet.
Når disse følelsesmessige faktorene blir kombinert med intelligens, gir det virkelig problemer. Intelligensen brukes til å forstå det som skjer i verden. Vi forstår at konsekvensene av misbruk av begrensede ressurser fører til krig om disse ressursene. Vi forstår at alle de giftstoffen vi slipper ut på jorden og i havet, truer både nåtiden og fremtiden. Vi forstår at om vi ikke i praksis innretter våre liv etter kretsløps lover, får våre barn store problemer.

Disse utsagn kan virke trettende og deprimerende, vi vet det så godt! Vi orker ikke å se dem på trykk igjen. Det virker uoverkommelig. Det er ikke lett å være et følsomt tenkende menneske. En kan bli veldig, veldig lei av det.
Vi sier at viten er makt, og det er riktig. Men på en annen måte er viten også maktesløshet – avmakt. På vårt nåværende utviklingstrinn, hvor alles kamp mot alle ut­kjempes, er viten en nødvendig maktfaktor. Viten og makt har gjort de rike landene rike.
Vi bruker viten i kampen for tilværelsen – et moderne sverd. Denne vår viten produserer en overdådighet av varer og tjenester. Den medfører, og har medført, en fantastisk sosial utvikling i store deler av verden. Viten blir spredt til folket på utallige måter, og med ufattelig hastighet.
Informasjonssamfunnet – er et samfunn som holder på å drukne både i gyldig og likegyldig informasjon, som vi bare greier å ta konsekvensene av i begrenset omfang. Viten er makt og avmakt. “Vitensverdet” har for lengst skiftet retning – mot oss selv. Vi lever med viten som vi utmerket godt vet vil være helt uten bæreevne innen 10 år. Likevel fortsetter vi å handle som om vi ikke vet det. Viten er også avmakt, ikke minst for det mennesket som har utviklet følsomhet. Den som har det leit med å handle trangsynt og egoistisk.

Hvis forståelsen av tilværelsen skal behandles vitenska­pelig seriøst, må det faktum at vi opplever stå sentralt. I tillegg kommer egenskapene vi kaller følelse og intelligens. Det er disse to psykiske redskapene som skal løfte mennesket inn i en lysere fremtid. Følelse og intelligens er nødvendige forutsetninger til å forstå og handle med.
Vi omtaler stadig større deler av våre opplevelser som indre. Vi opplever i det indre – på den indre skjermen. Følelse og intelligens kaller vi for indre evner. Vi må erkjenne at indre menneskelige egenskaper, er avgjørende for forståelsen av den ytre fysiske verden.
Vi må også konstatere at alle mennesker opplever, men ikke alle er like følsomme og intelligente. Vi kjenner og gjenkjenner mennesker ikke bare på deres utseende, men også på deres væremåte – deres omgjengelighet, hjelpsomhet, følelse og intelligens.
Disse indre egenskapene må frem og sees i forståelsens lys. De indre egenskapene har vi så langt fra forstått. I dag blir disse egenskapene ikke bare ikke forstått, de blir i alvorlig grad misforstått. Det er vår redning at det er noe vi langt fra har forstått, at det er noe vi tenker feil og ulogisk om – det gir oss håp.
Følelser og tanker bør derfor tas langt mer alvorlig enn hittil, for det kan ha svært lidelsesfulle konsekvenser å føle og tenke i baner som ikke er i overensstemmelse med virkeligheten. åndsvitenskapen hevder at følelser, tanker og handlinger, har en logisk konsekvens.

For å forstå tilværelsens konsekvenser, er det derfor nødvendig med helt nye tanker om hva et levende vesen er. På livets område har naturvitenskapen, i kombinasjon med vår umiddelbare oppfatning av oss selv, ført oss ut på et tenkningens sidespor som vi i lengden ikke kan leve med. Vi har ennå ikke forstått hva liv er, og derfor kan vi ikke tenke riktig om alt det vi opplever i tilværelsen.
Hvis åndsvitenskapens syn på livet og utvikling er i overensstemmelse med virkeligheten, vil det vise seg ved at mennesket av “naturen” formes mot å bli stadig mer følsom og intelligent. Vi formes mot en stadig større innsikt i vår egen indre natur. Dette nye synet på vår indre natur, er nøkkelen til et nytt syn på den ytre natur.
Vi er under en fullstendig planmessig utvikling frem og opp. Ikke som en marionettdukke i en skapers hånd eller som en robot, men som et selvstendig individ under utdannelse til å forstå hvordan tilværelsen er satt sammen.
Erfaringer bygges opp gjennom såkalte feiltagelser. Vi lærer bare i begrenset grad av andres feil, men vi lærer av våre egne. Feiltagelser er et uunngåelig ledd i vår utvikling mot en full forståelse av tilværelsen. Der vi ikke forstår, vil vi følgelig gjøre feil.

Viten fører til avmakt, når viten ikke bygger på tilstrekkelig innsikt. Når vi har en uvitende og egoistisk omgang med klodens mange stoffer, ikke minst mange av dem som kjemiindustrien har fremstilt, når vi i uvitenhet handler lidelses frembringende mot andre, får det konsekvenser. Listen over menneskelig uvitenhet gjennom tidene er svært lang. Uvitenheten dekker i virkeligheten over uvitenhet om sammenheng. Vi lever som om det ikke er sammenheng mellom hvordan vi føler, tenker og handler, og det som skjer – konsekvensene av følelse, tanke og handling.
Vi lever i en tidsepoke hvor ulykkene stadig velter inn over oss eller truer med å gjøre det. Mer positivt kan vi si at vi lever i en tid hvor det følsomt tenkende mennesket kan se at mange av ulykkene i virkeligheten forteller en meget viktig historie om sammenheng, en sammenheng som heldigvis finnes, men som vi har det med å ignorere for vinnings skyld.

Du skaper ikke rent drikkevann ved å spre gift utover jorden! Du skaper ikke sunnhet med medisin! Du kan ikke bygge stabile samfunn på egoisme! Du kan heller ikke opprettholde et fredelig verdenssamfunn på grunnlag av innbyrdes konkurranse! Du kan ikke skape forståelse av tilværelsen ved bare å studere den fysiske natur! Du kan ikke …..! Og hvorfor kan du ikke det som så mange tror på i dag? Fordi det har fra ubehagelige, til fullstendig ødeleggende konsekvenser – hvilket er det samme som lidelse.
Mye av det vi gjør, skaper helt andre virkninger enn det vi umiddelbart tror og håper på. Lidelsen er en logisk, hensiktsmessig del av utviklingen mot innsikt. Lidelse er en fullstendig logisk bundet konsekvens av en eller annen form for uvitenhet.
Dette postulatet vil naturligvis bli beskrevet langt grundigere. Det skal ikke være en trossak. I første omgang er det viktig å ta brodden av tanken om at det er ren kynisme som her legges for dagen. Tenk å møte et lidende menneske med dette svaret: “Den forferdelige sykdommen er du selv årsak til, og den har du mye å lære av.” Uten følelse går det ikke, og et følsomt menneske vil ikke kunne få seg til å si noe slikt til en lidende, med mindre en psykisk innsikt ga visshet for at den lidende kunne forstå og anvende det.

For noen er viten om sammenheng en livsnødvendig innsikt for å komme videre. For andre vil det bare bli oppfattet som salt i et sår. Vi har vidt forskjellige forut­setninger, og forstår tilværelsen ut fra disse. På godt og ondt er vi fanget av våre erfaringer, muligheter og be­grensninger. Sett at det er riktig, at det finnes slike sammenhenger mellom handling og lidelse. Sett at det er “naturens” måte å lage grenser for den gale tenke/handlemåte – at det er en måte til å gjenskape og opprettholde orden. Sett nå at det er slik?
Vi tvinges til å tenke i slike baner. Vi kjenner til mange handlemåter som for alvor øker risikoen for li­delse, som eks. alkoholinntak og røyking. Vi kjenner også til mengder av tilfeller hvor vi ikke kan se en sammenheng. Tilfeller som helt klart synes enten tilfeldige eller arvelige.
Kan det være at naturen er slik innrettet at noe er bundet av sammenheng, og noe er helt tilfeldig? Et flertall vil svare at slik er det, slik ser det ut til å være. Noe er ordnet og noe er tilfeldig. Men er det sannsynlig, at et overordnet gjennomstrukturert univers er så lunefullt? Sett fra en vitenskapelig synsvinkel, ville det være en katastrofe. Vitenskapen må håpe at universet er gjennomsyret av orden.

Mennesket vil aldri kunne sette noe opp mot tilfeldigheter. Tilfeldigheter vil vi aldri komme til å forstå. Hver gang vi dømmer noe til å være tilfeldig, er den logiske konsekvens at dette aldri vil kunne gjennomtrenges av vitenskap, og dette vil aldri kunne forstås.
Nå som det er så mye vi ikke forstår, settes vi i en lei knipe. Det har nemlig en ytterligere logisk konsekvens. Hvis vi dømmer et visst antall fenomener som tilfeldige, f. eks. evolusjonen, da vakler i virkeligheten grunnlaget for vitenskapen. Hvis evolusjonen er tilfeldig, så er menneskets tilværelse også grunnleggende tilfeldig. Er den så et studie verd? Det burde undre oss at det overhodet finnes sammenheng å studere!
Naturvitenskapen har en stort antall observasjoner og tolkninger merket tilfeldigheter, der det ligger vesentlige emner stablet sammen med mindre fenomener som man ikke forstår. Her finnes det emner som; universets tilblivelse, livets begynnelse, evolusjonen, og et berg av psykiske fenomen som daglig vokser, og som vi i høy grad mangler et konkret forhold til, da det ofte handler om menneskelig lidelse. I bunken ligger også alle de problemene som mennesket tidligere fikk fred med gjennom religiøs tro; livets mening, meningen med lidelsen, rettferdighet, og begrepet Gud.

Mange mennesker synes å være vokst fra troen – vi vil vite, men den viten vi har erstattet troen med, dekker ikke livets mening. Man kan si at den materialistiske vitenskapen for lengst har avskrevet livets mening, sett fra en personlig synsvinkel.

“Hvis livet overhodet har en mening, må lidelsen også ha en mening.”

“For oss dreide det seg om livets mening som en totalitet som også omfatter døden, det var ikke bare meningen med “livet”, det var også meningen med lidelse og død; denne meningen har vi kjempet for.”

Slik skriver Viktor E. Frankl i boken “Psykologi og Eksistens”. “En psykolog opplever konsentrasjonsleiren”, er overskriften på første delen av denne boken. Frankl overlevde tre års opphold i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Det vektlegger et utsagn som: “Hvis livet overhodet har en mening, så må lidelsen også ha en mening.”
Dømmer vi lidelsen som meningsløs, dømmer vi også tilværelsen som meningsløs, for hvilket fenomen i tilværelsen er mer virkelig og nærværende – hva frykter vi mer enn lidelse?
Antar vi at lidelsen er meningsfull, gir vi rom for at også tilværelsen kan være meningsfull. Dette er et forunderlig eksempel på at tenkning kan ha svært alvorlige konsekvenser. Dømmer vi lidelsen som meningsløs, da dømmer vi også tilværelsen som meningsløs. Vi kan fritt velge å tenke som vi vil, men bare ett valg gir tilværelsen mening! Bare ved å tillegge lidelsen mening, har vi mulighet til å tillegge tilværelsen en mening! Et ubehagelig valg. Et valg med enorme konsekvenser for vår videre tenkning! Mange vil umiddelbart velge den lidelsesfulle løsningen, som er at lidelsen ikke kan ha mening. Dette valget fører til flukt fra lidelse, og opplevelse av meningsløshet.

Martinus Kosmologi (verdensbilde) gir mulighet til å forstå tilværelsen på en måte som gir mengder av realistisk håp til nåtiden og fremtiden – det er en sammenheng som gir mening. Om dette er sant og riktig, er leseren den eneste som kan avgjøre. Det er vilkårene for det følsomt tenkende mennesket. Hvis du ikke lenger kan tro, må du bygge dine tanker på det du selv kan forstå.
Hvis vi skal se ærlig på det vi virkelig vet, vil vi se at mye av det vi regner som viten, faktisk er en meget usikker viten, på grensen til troen.
I naturvitenskapens grenseland ligger det store ubesvarte spørsmålet: Hva er liv? Hva var til før Big Bang? Hvordan skapes så komplekse organismer som f eks. en menneskeorganisme utfra en ren tilfeldighet? Hvordan har det seg at artene er oppdelt i kjønn? Hvordan skapes form? Er bevissthetsliv / psyke en naturlig følge av evolusjonen?
Naturligvis arbeides det på å besvare disse spørsmålene, men en aner ikke hvor nært eller langt borte vi er fra et svar. Inntil en eller annen avgjørende oppdagelse, enten underbygger teorien eller avviser den, er vi nødt til å TRO på en bestemt teoris bæreevne. Det er vilkårene!

Som såkalt fritt tenkende menneske må vi sette opp våre vilkår. Vi kan be om råd hos eksperter. Vi kan trekke til oss av det de vet, men vi må selv avgjøre om det er sant.
Sannhetsopplevelsen, “aha”-opplevelsen oppstår først hos den enkelte på et tidspunkt da man har samlet til­strekkelig mange viten- og erfaringsbrikker til å få “puslespillet” til å gå opp. Dette puslespillet kan eventuelt bare dekke et lite hjørne av virkeligheten – det gjør ikke opplevelsen av en sammenheng mindre deilig. Disse intellektuelle delseire i å forstå visse sammenheng, er naturligvis svært viktige. Det skal bare ikke føre til en tro om at nå er den store og hele forklaringen nær.
Bare det å oppleve at visse sammenheng kan gjøres til gjenstand for forståelse, er i seg selv meget tilfredsstillende. Det gir næring til tanken om at mye mer kan bli forstått, kanskje til slutt alt. åndsvitenskapen bygger også på forståelse, noe som forhåpentligvis de neste sidene vil avsløre. For å komme til bunns i de mange fenomen som den fysiske verden avslører, er det nødvendig å bruke evnen til logisk tenkning. Sannheten om virkeligheten må hvert enkelt menneske selv finne frem til, med utgangspunkt i de evnene man nå engang har.

Jeg har det slik med Martinus verk at jeg mener å ha forstått det vesentlig, i alle fall teoretisk. Det tok mange år. Ikke fordi han er språklig vanskelig å forstå, men den virkeligheten som beskrives, ligger på grensen av og over grensen for vår alminnelige oppfattelse av tilværelsen. Det er en del emner som ligger helt utenfor mine erfaringers rekkevidde. Jeg TROR at han også har rett på disse områdene. Tiden vil vise det, jeg kan ikke vite det.
Jeg har, så vidt mulig, holdt meg innenfor det området jeg mener å forstå. Fra dette utsiktspunktet kan jeg se inn i en fremtid som sannelig tegner seg helt annerledes enn det jeg mente a vite pa slutten av 70-tallet. Den gangen var jeg konsekvent materialist. Jeg hadde en sikker TRO på naturvitenskapens viten – og ingen kunne overbevise meg om noe annet. Derfor, innen vi går videre; kast ikke den viten du har overbord, men overvei om det rent faktisk er viten. Er din viten en tynn eller tykk innpakning omkring en kjerne som i virkeligheten er tro?

Nokså mange vitenskapelige målinger av all verdens fenomener, og nokså mange beskrivelser av naturens fantastiske sammenheng, gir ikke i seg selv tilværelsen den ­minste smule personlig mening! Men det gir næring til ­tanken om at det finnes en mening!

Leave a Reply

Notificer om
avatar
wpDiscuz